Julehøytiden er ofte synonym med familietid. På godt og vondt. De vi er mest glad i, er også de som kan trigge oss som mest og lettest. Vi kan reagere før vi i det hele tatt forstår hvorfor. Vi blir «reaktive», og havner raskt i gamle mønstre. Deres kommentarer, bemerkninger og vurderinger betyr mer for oss, enn fra tilfeldige andre. Vi er rett og slett mer sårbare for kjære og næres oppfatninger av oss, og hvordan vi lever og håndterer livet. Derfor kan også små kommentarer om vekt, utseende og kropp gå så ekstra inn på oss. De stikker dypere, oppleves som mer sårende og vonde.

Det kan være bemerkninger som: «Er du sikker på at du skal ha en porsjon til?», «Har du lagt på deg siden sist?», «Har du enda ikke fått deg kjæreste?», «Det er mye kalorier i den desserten der», «Ta en kakebit til, jeg ser at du trenger litt mer fett på kroppen», og ikke minst: «Her i huset spiser vi opp alt på tallerkenen».

Men hvorfor er det slik? Hvorfor er det slik at vi kan være så innmari sinna og frustrert på familiemedlemmer, at de kan få frem det «verste» i oss, men samtidig så inderlig opptatt av hva de synes om oss?

Tilknytning

Det er fordi tilknytningssystemet vårt aktiveres når vi kommer sammen. Våre nærmeste trigger det «lille barnet» i oss. Det som er livredd for å miste mamma og pappa/våre nærmeste omsorgspersoner. Hvis største frykt er å bli avvist og etterlatt alene. For som lite barn, var det helt avgjørende å beholde våre nærmeste for å overleve.

Når noe oppleves som en trussel mot denne relasjonen, så spiller det ingen rolle om vi nå har blitt «stor og voksen». Det trigger de samme grunnleggende følelsene hos oss. Vi blir mer følelsesstyrt enn rasjonell, og det gjør at det lett kan koke over når vi samles- som ved jul. Vi kan reagere mer primitivt, og oppleve at vi trer inn i gamle roller. Fornuften fordufter i øyeblikkenes hete. Vi blir den gretne, sinte tenåringen som smeller med døra og kverulerer litt ekstra over det som sies rundt middagsbordet. Vi kan oppleve oss misforstått, frustrert og oppgitt. Følelser som gjerne forsterkes av det vi blir møtt med av glansbilder på sosiale medier. Bilder fra tilsynelatende idylliske familiegjenforeninger og harmoniske hjemmeforhold.

Stolthet er også et viktig nøkkelord. Vi ønsker at de vi er mest glad i, skal være stolte av oss. Være stolt over det mennesket vi er og har blitt. Frykt er et annet stikkord. Frykten for å bli avvist, skvist ut fra de vi er mest glad i. Oppleve oss mindreverdige og udugelige. Det har ingenting å si hvor stor og klok du nå enn er, og at du har blitt voksen. I møte med våre nærmeste blir vi alle store, voksne barn.

Vis omsorg, for deg selv og andre

Vi ønsker deg en julehøytid hvor du kan senke skuldrene, nyte mest og yte minst. En tid hvor du kan være tydelig med dine nærmeste, stå opp for deg selv og dine verdier – og oppleve støtte, omsorg og kjærlighet.

En ekstra stor klem til deg som kanskje kjenner på ensomhet og utenforskap. Til deg som synes julen er ekstra tung og vanskelig fordi du ikke har en familie å dra hjem til/ikke ønsker å dra hjem til. Til deg som tørker tårer på julenatten, som har en klump i magen og som kjenner på sorg og sinne. Forsøk å ta en titt på omgivelsene dine, og se om det er noen du kan søke støtte hos

Vi minner også på at det finnes flere arrangement landet rundt med gratis, felles julemåltider på julaften. Det finnes hjelpetelefoner og anonyme chattjenester hos for eksempel Mental Helse, Kirkens SOS og Nettros (spiseforstyrrelser). Ikke vær redd for å sette ord på hvordan du har det, åpne opp og søke deg til andre. Også ukjente og fremmede mennesker. Risikoen er at du møter på noen som kjenner på akkurat det samme. Og sammen står vi sterkere. For relasjoner er ikke gener og arv, det er medmenneskelighet, nærhet og omtanke. Ta dette med deg inn i julen- kanskje du kan dele litt av din omsorg med noen som trenger det? Noen ganger er et smil til en fremmed mer enn nok!

Riktig god jul – vi ses i 2020!