Noen ganger kan det virke som om følelser glemmes i arbeidet med målsetninger og livsstilsendring.

«Tenk positivt! Fokuser på det som er bra! Ikke dyrk det negative»

«Gjør mer av det som gjør deg glad!»

Følelser på godt og vondt

Velkjent? Hørt dette før..? Fått det som råd fra en kjær og nær i tider hvor du har følt deg «bånn i bøtta»? Hvor du har hatt mest lyst til å lukke døra til resten av verden og bare bli i senga ut dagen?

Disse utsagnene er nemlig et kroneksempel på det som kan møte oss når vi søker trøst, støtte hos noen vi er nær. Vi får et råd om å se livet fra den lyse siden. Tenke oss glad. Tenke oss bort fra den følelsen som har startet å forplante seg på innsiden. Distrahere oss gjennom å fokusere utover i omgivelsene – på det positive. Og det er vel i grunn ikke noe galt med det? Jeg mener, det er jo det vi alltid har fått høre. At vi skal stå på videre, brette opp ermene og just do it. Handle. Fokusere på det som er fint i tilværelsen vår. Og det skal vi jo også… men et skritt om gangen.

Først må vi stoppe litt opp. Tillate oss å kjenne på disse følelsene våre. Virkelig kjenne etter. Først etter at vi har rommet følelsen, forsøkt å forstå den, og vært litt undrende på den. Ja, først da vil jeg oppfordre deg til å koble deg aktivt på tankene igjen. For selv om det sies støtt og stadig, så er det ikke alltid at tanken kommer før følelsen. Og det er heller ikke alltid at tankene er så veiledende. Av og til kan de være direkte villedende. Kanskje særlig i perioder hvor den indre stemmen er i overkant kritisk. Da kan vi dømme oss selv nord og ned. Så, hvorfor ikke forsøke å koble av tankekvernen litt, og koble seg på kroppen. Rett og slett starte så smått med å bare observere dette følelseslivet:

Hvordan kjennes det i kroppen? Hvordan puster jeg? Overfladisk med brystet eller helt nede i magen? Hvordan kjennes skuldrene, muskulaturen? Hvordan er hjerterytmen? Pulsen?

Hvilke følelser kjenner du?

Så kan du kanskje etter hvert forsøke å navngi emosjonelle tilstander. Se om du klarer å navngi følelsen(e) du kjenner på:

Er det en tristhet jeg kjenner på? Eller er jeg kanskje sint? Er jeg skuffet? Føler jeg avmakt? Er jeg redd? Og hvordan kjennes denne redselen i kroppen? Gjør den noe med magen min? Skuldrene mine?

Hva med skam da – skammer jeg meg? Over meg selv? Hvorfor..? Hvordan kjenner jeg denne skammen da? Vil jeg gjemme meg, unngå å møte andre? Og hvordan pleier jeg å håndtere disse følelsene? Unngår jeg? Tyr jeg til noe konkret handling?

Hvordan hadde livet vært uten følelser

Følelser gir farger til livet., på godt og vondt. Uten følelser hadde vi ikke orket å ta fatt på en ny dag. Vi hadde gått glipp av gledesrusen som fyller oss da vi møter igjen noen vi ikke har sett på lenge. Vi hadde gått glipp av sinnet som får oss til å stå opp for oss selv og sette grenser. Vi hadde gått glipp av den dårlige samvittigheten som får oss til å be om unnskyldning når vi har gjort noen urett. Vi hadde gått glipp av frykten som skal få oss til å løpe unna farer og overleve. Vi hadde gått glipp av gråten som forteller oss at noe har rørt ved oss, og som kommuniserer til de rundt oss at vi har behov for trøst. For følelser er signaler. Både til oss selv og de rundt oss. De sier noe om våre behov, og skal sørge for at de rundt oss ivaretar oss. At de ser oss. Men også at vi selv forstår oss selv bedre, og står bedre rustet til å forstå hva vi selv trenger.

Våg å være i følelsene dine

Ta med deg dette inne i den kommende uken: våg å være i følelsene dine. Våg å undre deg, være nysgjerrig. Og når du har det vondt og ikke forstår deg selv, aksepter det. Det å bli kjent med eget følelsesliv er krevende. Det skal jeg ikke legge skjul på. Det utfordrer fordi du begynner å skrelle av lag som har ligget der lenge. Som kanskje har hatt en funksjon, beskyttet deg helt fra du var liten. Som en gang hadde et formål. Kanskje var det ikke rom for følelser under oppveksten din? Kanskje ble trøsten erstattet med en ispinne eller en bolle? Kanskje har du lagt lokk på noen tunge følelser etter å ha opplevd utestenging, avvisning?

Kanskje har du hatt det helt fint, men likevel strever med å kjenne etter. Sånn på ordentlig. I så fall, er du ikke alene. De fleste av oss har noen følelser de synes er vanskeligere enn andre, og som de strever med å identifisere hos seg selv. Som de strever med å tåle. Men husk: følelser er ikke farlige, selv om det kan friste å unngå dem. Vi kan frykte dem. Og denne frykten for å kjenne etter, forsterkes gjerne av samfunnets diskurser (tendenser)/vektlegging av tankene. Min lille kjepphest er: ikke «enten eller», men både og. Vi må både tenke og føle. Vie like stor plass til dem begge. Verken unngå tankene eller følelsene. Være i dem. Og det er kanskje akkurat det vi jobber mest med i Tenk- delen av kurset vårt: å våge å kjenne etter og tåle hele seg selv. Både tanker og følelser. Ikke minst følelsene overfor seg selv- selvfølelsen.

//Helena, psykologfaglig rådgiver